Dr. Eirik Johan Solheim

Posts Tagged ‘artroskopi’

Den danske kirurg og radiolog dr. Severin Nordentoft var den første som gjennomførte artroskopi og som beskrev prosedyren i en vitenskapelig publikasjon i 1912. Han døpte prosedyren arthroscopia genu.

Til for få år siden var dr. Kenji Takagi (Tokyo) kreditert for å ha gjennomført første artroskopi i 1918 og dr. Eugen Bircher (Kantonsspital Aarau,  Sveits) kreditert for å være den første som beskrev artroskopi i vitenskapelig publikasjon.

Severin Nordentoft

I senere år er det imidlertid blitt klart at den danske lege Severin Nordentoft synes å være den første som både gjennomførte artroskopi og beskrev metoden i vitenskapelig publikasjon. I april 1912 deltok dr. Nordentoft ved det 41. møte ved Die Deutsche Gesellschaft für Chirurgie i Berlin. Møtet varte i 4 dager og det var 1200 deltagere. Nordentoft presenterte sin studie “Ueber Endoskopie geschlossener Cavitäten mittels meines Trokart-Endoskopes” som ble referert i både Verhandlungen der Deutschen Gesellschaft für Chirurgie og Zentralblatt fur Chirurgie samme år. Severin Nordentoft har også fått kreditt for å ha gitt prosedyren (artroskopi av kneet) sitt latinske navn, Arthroscopia Genu.

Dr. Christopher W. Kieser og Dr. Robert W. Jackson (Arthroscopy 2001;17(5):532-5) har oversatt den delen av Nordentofts artikkel (side 2) som omhandler artroskopi:

“You get a view of the bright and smooth synovial membrane and the floating villi and you may easily diagnose a tuberculous degeneration of the synovial membrane and see the difference of a syphilitic inflammation. You can see the back of the patella, and look upward to the quadriceps (“subcrural”) bursa, and very often can see the sharp plica marking the boundary to the main joint. Looking downward, there is the ligamentum mucosum with both plicae alares. You see the curved contours of the femoral condyles and follow them to the point where the condyles are supported by the menisci. You may observe both condyles and both menisci from a puncture portal of classical site, moving the endoscope through the canula until you feel his tip under the joint capsule on the other side of the joint. In a normal knee joint, you see small parts of the menisci only. You are aware of a structure supporting the condyles and know that this structure must be the menisci, yet you are not able to differentiate either the free border, hidden by the condyles, nor the capsular attachment obscured by the synovial lining. A rupture or fibrillation of this structure would very easily and clearly be seen. It is a pity that envious fate did not afford us the observation of a luxated meniscus during our investigations—so far we have not yet had personal experience in this field. But I am very convinced that endoscopy of the knee joint will fulfill a need (“desideratum”) to diagnose meniscal lesions, but as has been noted above, only for the anterior compartments of the joint. The capacity of both posterior compartments is too small for endoscopy (even using a puncture just anterior to the flexor tendons in slightly flexed position). Exposure of the same region is difficult even using an exploratory arthrotomy.”

Nordentoft skriver ikke entydig om artroskopiene er gjort som patologiske studier (av døde mennesker) eller som diagnostiske prosedyrer hos (levende) pasienter og i tilfelle hva slags bedøvelse som ble gitt. Han beskriver at det ble brukt steril skyllevæske (for å spile ut leddet) og også tilfeller av hydrops (vann i kneet) som har vært tatt til inntekt for at det kan dreie seg om artroskopi som diagnostisk prosedyre.

Nordentofts instrument – som han også brukte for å undersøke blære, bryst- og bukhule – lignet på laparo- og thoracoskopet til professor H.C. Jacobeus som han beskrev i 1910 (Ueber die Möglichkeiten die Zystoskopie bei Untersuchungen seröser Höhlungen anzuwenden. Münch Med Wochenschr 1910;57:2090-2092) og som hadde innebygget samme svakheter: utilstrekkelig lysmengde, betydelig lystap, 90 grader synsvinkel og betydelig blindsone. Mens Jacobeus ble berømt og annerkjent, og fikk produsert skopet sitt (G. Wolf Company, Berlin), ble arbeidet til dr. Nordentoft snart glemt.

Severin Nordentoft var sønn av prest Nordentoft Thomsen og Vincentia Christiane Michelsen og hadde to brødre som også ble leger (Jakob og Poul). Han var født i 24.11.1866 og døde 26.09.1922 (København). Severin Nordentoft fullførte examen artium i 1883 (Aarhus) og medisinsk embetseksamen (København) vinteren 1890. Han giftet seg med Marie Ingerslev Quistgaard, datter av hoffjegermester Iver Peter Theodor Quistgaard og Severine Elisabeth Ingerslev, 08.05.1894.

Etter medisinsk embetsekssamen i 1890 arbeidet han de neste 10 årene som kandidat ved ulike sykehus i København foruten som distriktslege på Færøene 1891-92. I samme periode skrev han doktorgradsarbeidet “Om Uretero-genitalfistler hos kvinden” som bygget på litteraturstudier samt erfaring fra studieopphold i 1896 (juli-november) hos gynekologen Wertheim i Wien. Han disputerte i 1899. I 1901 flyttet han til Aarhus, hvor han ved siden av sin privatpraksis 1903-20, hadde en nokså stor kirurgisk virksomhed på Sankt Josephs hospital.

Severin Nordentoft omtales som svært begavet, flittig og energisk.  Han var svært ærgjerrig og ble tidvis beskyldt for utvise “manglede selvkritik og sans for nøgtern vurdering” (Dansk biografisk leksikon 1979-84 (3. udg.) bd. 10). Samme kilde hevder at han i konkurransen om overkirurgposten ved Frederiksberg Hospital afd. D september 1906 – deltok – og tapte – “uden tilstrækkelig kirurgisk skoling” (med avhandlingen “Den tuberkuløse Peritonitis og dens chirurgiske Behandling”). Etter dette konsentrerte han interessen omkring røntgenfaget (radiologi) og han etablerte sammen med sin bror, Jacob, en røntgenklinikk i 1910 som fikk pasienter fra hele Jylland. I august 1920 ble han utnevnt som leder for Århus Kommunehospitals røntgenavdeling, men ble avskjediget i april 1922 etter stridigheter med kolleger og arbeidsgiver. Familien flyttet kort tid etter til København hvor Severin Nordentoft døde i september samme år aplastisk anemi forårsaket av stråleskade.

Severin Nordentoft forfattet en rekke vitenskapelige artikler (om kirurgiske og radiologiske emner), den første skandinaviske lærebok i radiologi (“Håndbog i Røntgenbehandling”, 1917), populærvitenskapelige skrifter (om tuberkulose og sunnhetslære), tekster om samfunnsspørsmål (særlig forsvarssak og passifisme)og skjønnlitteratur inkludert skuespill. I ettertid huskes han mest for innsatsen innen radiologien og spesielt strålebehandling av hjernesvulster og brystkreft. Fra ortopedhold er det imidlertid naturlig å fremheve at han også var en artroskopi pioner.

Vanligste ankelplager som behandles ved kirurgi er (1) følgetilstander til overtråkk (ankelinstabilitet og inneklemming av leddbåndrester) (2) brudd og følgetilstander til brudd som involverer leddflate (skader av leddflate, frie legemer og slitasje), (3) osteokondritt (hel eller delvis løsning av biter av leddflaten), (4) fotballankel (beinpåleiring i fremre del av leddet), (5) kroniske betennelser av leddhinne og (6) slitasje (artrose) i leddet.

Artroskopi og artroskopisk kirurgi benyttes til å utrede og/eller behandle de fleste av disse tilstandene – der ikke-operativ behandling har sviktet. Ankelen er det leddet som artroskoperes hyppigst etter kne og skulder. Det utvikles stadig teknikker for å behandle ulike lidelser. Stadig flere ortopeder får erfaring i disse teknikkene.

Vanligste plager fra ankel som behandles artroskopisk, er følgetilstander etter overtråkk. I de fleste tilfeller vil ikke operativt regime med vekt på balansetrening sikre en stabil, smertefri og velfungerende ankel etter overtråkk. I noen tilfeller kan imidlertid smertene bestå og hindre normal aktivitet. I en del tilfeller skyldes dette inneklemming av leddbåndrester. Inneklemning behandles ved artroskopisk fjerning av interponerende bløtvev.

Leddbruskskader i ankel (talus) er heller ikke uvanlig etter overtråkk (og andre ulykkeshendelser). Skader i leddflaten kan også opptre hos unge uten noen sikker foranledning (osteokondritt). Skader i leddflaten kan medføre løse biter som gjerne gir smertefull opphaking. Lokale leddbruskskader kan ofte behandles tilfredstillende med fjerning av løse biter og behandling av defekten med mikrofraktur teknikk (“syling”).

En annen vanlig tilstand er fotball-ankel som medfører beinpåleiringer i fremre kant av ankelen. Disse kan freses vekk artroskopisk. Hos dansere kan en se lignende påleiringer i bakre del av leddet. Artroskopi kan være aktuelt ved slitasjegikt (artrose), særlig ved frie legemer der artrosen ikke er alt for utttalt. Ved uttalt slitasje er resultatene usikre og vi anbefaler ikke artroskopi i slike tilfeller.