Dr. Eirik Johan Solheim

Posts Tagged ‘osteochondritis dissecans’

Osteochondritis dissecans (OCD, osteokondritt) er en tilstand der deler av leddflaten løsner, helt eller delvis. OCD er vanligst i kne og ankel (talus). Ved fullstendig løsning dannes et fritt legeme og et krater i leddflaten. OCD er den hyppigste årsak til frie legemer i ledd. 

Osteochondritis dissecans (OCD) er en tilstand der deler av leddflaten løsner, helt eller delvis. Ved fullstendig løsning dannes et fritt legeme og et krater i leddflaten. OCD er den hyppigste årsak til frie legemer i ledd. 

Ambroise Paré beskrev fjerning av fritt legeme i 1558

Første rapport om fjerning av fritt legeme fra kne var i 1558 ved Ambroise Paré (en berømt fransk kirurg som levde fra ca. 1510 til 1590) – det er imidlertid ikke sikkert at dette var forårsaket av OCD.

Navnet (OCD) ble gitt av den tyske kirurg Franz König i en vitenskapelig artikkel i 1887-88. Han beskrev tilstanden som en okklusjon av ende-arterie med avstøtning av skadet overflate.

Dr. König gav forøvrig også navnet til chondromalacia patellae – en tilstand der den leddbrusk-kledte delen av kneskålen blir bløt og flosset med smerter, stivhet og opphaking til følge.

Det er enighet om at navnet OCD (osteochondritis dissecans) er uheldig, idet det antyder en inflammasjon, som jo ikke er tilstede. Tilstanden er vanligst i kne (73-85%), men rammer konvekse leddflater i flere andre ledd som ankel (talus, 4-10%), albue (capitellum humeri, 6%) og hofte (øvre del av caput femoris, 2%). 

Franz König gav navnet til osteochondritis dissecans

OCD i kne er oppgitt å forekomme hos 150 av 250.000 innbyggere i Malmø – sjeldnere i USA (15-21/100.000). Den opptrer hyppigst i alderen 10-20 år og er vanligst hos menn (menn : kvinner = 2-3 : 1). OCD er vanligst på mediale femur condyl (MFC) (75%) og er bilateralt (dobbeltsidig) i 30-40%. Oppgitt artrosefrekvens varierer fra 80% etter 30 år i Lindéns materiale fra 1977 til 32% hos Twyman et al (1991). 

Etiologien er omdiskutert og antagelig multifaktoriell. Mange faktorer inkludert traume, repeterte mikrotraumer, anatomiske misforhold, forstyrret osteogenese, ideopatisk fokal ischemi, genetisk påvirkning/disposisjon, fettemboli og endokrin ”ubalanse” har vært nevnt som mulige årsaker. Det synes å være størst støtte for en teori som omfatter mikrotraumer med belastning utover ”envelope of function” i et knokkelvev i vekst (dvs. påvirkning av osteogenesen) og mer sekundært en karskade. Spesielle anatomiske forhold kan være disponerende (jfr. klassiske lokalisasjon av OCD på MFC) med større grad av impingement av MFC mot eminentia intercondyloidea. 

Det er beskrevet fire stadier: 

1. Subchondral osteonecrose
2. Subchondral sclerose
3. Osteochondral demarkasjon
4. Disseksjon og fritt legeme

Symptomene er snikende og diffus verk, økende belastningssmerter, halting, intermitterende hevelse, stivhet, hektinger, låsninger og svikt. Ved klinisk undersøkelse kan en finne hevelse, lokal ømhet over leddlinje og kondyl, krepitasjon og positiv Wilsons test (smerter ved ekstensjon i innadrotasjon). 

Utredning omfatter røntgenopptak med tunnellbilder, CT, ulike MR teknikker, scintegrafi og artroskopi – som fremdeles er gullstandarden. 

Før fyselukning er behandlingen primært konservativ (aktivitetetsinnskrenkning og redusert belastning) med unntak av frie legemer, mens dette senere sjelden fører frem. Etter fyselukning, vil en forsøke å fiksere hengslete fragmenter med intakt brusk, mens tomme kratere vanligvis behandles med margstimulerende kirurgi (mikrofraktur), mosaikkplastikk, allograft eller autolog bruskcelletransplantasjon avhengig av størrelse, lokalisasjon og kirurgens erfaring. Ved dype lesjoner, kan to-seanse teknikker være aktuelle.