Dr. Eirik Johan Solheim

Archive for the ‘kne’ Category

To menisker er støtdempere mellom lårbein og leggbein i kneet. Mediale menisk (innsiden av kneet) skades oftest. Meniskskade kan bedres ved meniskoperasjon.

Vi har to menisker i hvert kne, en medial menisk (innsiden) og en lateral menisk (yttersiden). Meniskene er  C-formete bikonkave fibrocartilaginære (fiberbrusk) skiver. Meniskene har en ytre kant som er festet i leddkapsel og en fri kant inn mot sentrum av kneet (jf. bilde til venstre som viser høyre kne sett ovenfra – lårbeinet er fjernet).

De to meniskene er nokså like hverandres speilbilder – for de er vendt mot hverandre, men de ikke identiske. Den mediale menisk er smal fortil og bredere bakover (posteriort). Den sitter fastest i sitt midtre avsnitt der den fester til dype lag av mediale collateral ligament. Mediale menisk er mist bevegelig av de to menisker, den beveger seg 5 mm i anteroposterior retning (AP translokasjon) ved fleksjon fra 0 til 120 grader.

Den laterale menisken er mer sirlulær og har en jevnere bredde. Den er ikke festet mot collateralligamentet, men i to meniscofemorale ligamenter, Humphrey anteriort og Wrisberg posteriort. Den er mer bevegelig enn den mediale og har en AP translokasjon på 11 mm fra 0 til 120 grader fleksjon.

Meniskene har flere funksjoner og har betydning for kraft overføring, mekanisk stabilitet, støtdmpning, lav leddfriksjon og propriocepsjon (leddsans) ved type I og II nerveender i festene for for- og bakhorn av meniskene. En stor del av kraft overføringen mellom lår og legg går gjennom meniskene, 50% i ekstensjon og hele 85% i fleksjon.

Ved skade og reseksjon av meniskvev øker tykket per flateenhet dramatisk på leddflatene. Videre vil redusert mekanisk stabilitet, dårligere støtdempning og økt friksjon bidra til økt belastning på leddbrusken. Disse forhold bidrar til økt artrose (slitasjegikt) risiko. Risikoen reduseres ved å minimalisere reseksjonen ved skade, og bevare og reparere der det er mulig.

Meniskskade (meniskruptur) kan oppstå etter akutte traumer, men skyldes oftest slitasje. Behandlingen er oftest partiell meniskreseksjon (meniskoperasjon).

Det er en utbredt misforståelse at meniskrupturer oppstår helst i forbindelse med akutte traumer, gjerne relatert til idrett.

“Hvorfor har jeg fått meniskskade – jeg spiller jo ikke fotball!”, er en komentar ortopeder ofte hører.

Hos unge mennesker er oftest meniskskader relatert til traumer (og gjerne fotball). Hos voksne, som utgjør det store flertallet av pasienter med meniskskader, kommer imidlertid plagene mer snikende. De har ofte kjent litt plager fra kneet over noen tid – gjerne litt til og fra. Ofte har så plagene forverret seg og kanskje gitt mer mekaniske symptomer som hekting og opphaking når de kontakter lege.

Denne forverringen relateres ofte til beskjedne belastninger som en joggetur, eller nokså typisk, å reise seg fra huksitting.

Det er naturlig å tenke seg at en i disse tilfeller har påført kneet den siste lille belastning som skulle til for at de siste fibrene i en svekket menisk ryker, som et tretthetsbrudd i en ståltråd som bøyes én gang mer enn den tåler.

Når pasienten kommer til artroskopi, finner vi ofte lett artrose i kneet og ruptur i en menisk som er generelt er litt slitt og oppflosset. Ofte bærer rupturen preg av ikke å være fersk med en pendulerende flik som er avrundet i enden.

Det er stort sett aldri aktuelt å sy denne type rupturer. I stedet klippes den løse flike vekk og kantene jevnes til med stansetenger. Bitene som fjernes, skylles ut av leddet med sterilt saltvann.